Lagringen av CO₂ må være sikker, slik at ikke noe CO₂ siver ut. Porøse formasjoner dypt nede i grunnen med faste, ugjennomtrengbare lag over seg er velegnede lagringsplasser.

Lagring under havet: CO₂ fanges fra kraftverk eller fabrikk på land, føres i rør ut til borebrønnen og injiseres ned i berggrunnen. I dette tilfellet er lagringsplassen en saltvannholdig, porøs bergart (saline aquifer). Til høyre kombineres CO₂-lagring med økt utvinning av naturgass (Illustrasjon: British Geological Survey)

Slik foregår det

For å forstå hvordan en bergart kan lagre store mengder CO₂, kan du fylle et vannglass med sand. Etterpå kan du helle vann over. Da vil du se at selv om glasset er fylt med sand, kan du fylle 20-30% av glassets volum med vann. Nede i berggrunnen er slike sandsteiner fylt med vann. Vannet kan erstattes med CO₂.

CO₂ kan skilles ut fra røykgassen i kraftverk eller fra andre industriutslipp og deretter transporteres med skip eller i rørledning til en lagringsplass på kontinentalsokkelen. Her bores en brønn ca én kilometer ned i grunnen. CO₂ som er gjort flytende under høyt trykk, pumpes inn i bergarten. Lagrene må overvåkes og følges opp for at vi skal være sikre på at CO₂-en holder seg på plass.

Erfaringene fra Sleipner

På gassfeltet Sleipner begynte Statoil å lagre CO₂ på denne måten i 1996. Bakgrunnen var at naturgassen på Sleipner inneholdt for mye CO₂ til å bli solgt på det europeiske markedet, og at Statoil måtte betale avgift hvis de skulle slippe ut CO₂ til atmosfæren. Utskillingen av CO₂ foregår på plattformen i Nordsjøen. Konsentrert CO₂ sendes så via en borebrønn ned i Utsira-formasjonen ca én kilometer under havbunnen.

Årlig lagres én million tonn CO₂ i Utsira-formasjonen. Overvåkingen viser at lagringen er vellykket. Ingen antydning til lekkasje er påvist.

Snøhvit og Sahara

En lignende lagring som på Sleipner begynner på Snøhvit i 2007. Her skal årlig 0,7 millioner tonn CO₂ injiseres i et geologisk lag under selve gassfeltet, om lag 160 kilometer fra kysten. Ved gassfeltet In Salah, som ligger i ørkenen i Algerie, lagrer BP CO₂ på samme måte.

Teknologi som benyttes for CO₂-lagring, er en videreutvikling av teknologi som olje- og gassindustrien har benyttet i mange år, både når det gjelder boring, rør, injisering, avansert simulering, kartlegging av reservoarer og overvåking.

I tusen år

FNs klimapanel IPCC regner med at 99% eller mer av den CO₂ som injiseres i nøye utvalgte og dype geologiske reservoarer, vil være trygt lagret 1000 år. De mest aktuelle lagringsstedene er oljereservoarer som er ferdig utvunnet, eller vannførende sandsteinsformasjoner som i Utsira.

Ved slik geologisk lagring vil CO₂ til en viss grad blande seg med eller binde seg til omgivelsene den lagres i. Dette, sammen med tette formasjoner rundt deponiet, vil hindre at CO₂ forskyver seg sidelengs eller stiger opp gjennom grunnen.

Storing CO₂ Underground (IEA Greenhouse Gas R&D Programme) (.pdf)