Økt oljeutvinning
Ved å pumpe CO2 ned i oljereservoarer, kan oljeselskapene få ut mer olje. Men ikke alle reservoarer egner seg for CO2. Når oljen hentes ut av reservoarene nede i bakken, fylles tomrommene med gass og vann. Trykket faller, og mindre og mindre olje kommer ut. Oljeselskapene bruker derfor flere metoder for å få ut så mye som mulig av den resterende oljen. Økt oljeutvinning (Enhanced Oil Recovery) kommer til å få stor betydning på norsk sokkel etter hvert som de store oljefeltene nærmer seg slutten.
Den mest logiske, men også den dyreste løsningen, er å bore flere brønner. Da kan olje og gassen hentes opp flere steder i reservoaret. Mindre kostbart er å pumpe inn (injisere) vann for å presse mer olje frem til røret som fører oljen opp til plattformen eller inn til land. En annen vanlig metode er på pumpe naturgass ned i reservoaret igjen for å holde trykket oppe. Kjemikalier som løser opp oljen er også i bruk på enkelte oljefelter.
CO2 har vist seg som en nyttig gass for å få mer olje ut av oljefelter på land i USA. Der har CO2 vært brukt i mange tiår. Bare i Texas brukes CO2 på 53 mindre oljefelter.
CO2 som injiseres i et oljereservoar vil blande seg med oljen og gjøre at oljen blir tynnere og dermed vil flyte lettere. Ved å injisere vann kan oljen dermed presses videre mot produksjonsrøret. Utfordringen er å få CO2-en som pumpes ned til å gå dit du vil. Sprekker, forkastninger og andre hindringer kan få CO2-en og oljen til å ta andre veier og gi liten effekt av CO2-innsprøytingen.
Med gunstige forhold i reservoaret kan operatørene ta ut opp til 20 prosent mer av reservoaret. På norsk sokkel i Nordsjøen regner ekspertene med at oljeselskapene kan ta opp mellom tre og syv prosent mer olje med økt oljeutvinningsteknologi.
Ikke for alle
CO2 til økt utvinning kan bare brukes på noen felt i Nordsjøen. Blant annet må trykket i reservoaret være over løsningstrykket til CO2 ellers blander ikke CO2-gassen seg med oljen.
Når reservoaret er samarbeidsvillig, står oljeselskapene overfor store teknisk/økonomiske utfordringer på plattformene og i undervannsutstyret. CO2 og vann blir syre som får rør og utstyr til å korrodere (ruste). Det slipper oljeselskapene dersom de bruker naturgass eller vann.
Det tar lang tid fra gassen pumpes ned i hull langt fra plattformen til det faktisk kommer mer olje opp i produksjonsrøret. Dette kan ta fra uker til år. Erfaringene fra landanleggene i USA viser at brønner som ligger nær hverandre kan oppføre seg helt ulikt. I den ene øker produksjonen, i den andre skjer ingenting. Plasseringen av injeksjonsbrønnene er like viktige.
Med oljen kommer også CO2-gassen. Plattformen må ha utstyr som kan fange opp CO2-en på ny og sende den tilbake i reservoaret. Steinlaget der oljen ligger kan være uhyre komplisert med forkastninger og sprekker. Gullfaks er et slikt oljefelt. Der vil økt oljeutvinning med CO2 ikke lønne seg før oljeprisen er over 30 dollar pr fat.
Dersom CO2-en skal ha noe effekt, trengs enorme mengder CO2. Det vil kreve flere gasskraftverk eller kullkraftverk. Shell og Statoil utreder om de skal bruke CO2 fra det planlagte gasskraftverket på Tjeldbergodden til å øke oljeutvinningen på Draugen og 10 år senere på Heidrun. Halten CO2 blir i så fall det første feltet til havs med økt oljeutvinning med CO2. Behovet er mellom to og fire millioner tonn CO2 hvert år.
Statoil har allerede god erfaring i å pumpe CO2 ned i olje- og gassreservoarer etter ti år på Sleipner-feltet. Men dette prosjektet er et rent lagringsprosjekt.